I dag fikk jeg en pussig beskjed fra Dagbladet. Det var en av de få artikklene der jeg følte for å bidra med en kommentar, og jeg skrev i vei og trykket så på "Publisér". Vennligst logg in, bla bla bla. Vent.. "For å kunne bruke kommentarsystemet må du betale 5 kr måneden. Dette for å betale for drift av systemet."
Tuller du? Det er rett og slett uaktuelt! Farvel Dagbladet!
Dette er da helt på trynet! Hvem er det som vil betale for å kunne kommentere på en nyhetsartikkel? Greit, 5kr måneden er latterlig lavt, men det er likevel mer enn jeg er villig til å betale. Om Dagbladet vil ha kommenterende lesere er dette helt feil strategi.
Min konklusjon er dermed at Dagbladet ikke vil ha kommenterende lesere. Administrasjonen har enten sett seg lei på usaklige komentarer fra trettenårige bråkmakere, ellers er dette et nytt steg i den økonomiske innstramningen.
Håpløst..
onsdag 25. november 2009
mandag 9. november 2009
Farvell WoW. Og lykke på reisen!
Jeg har da rukket å begynne og slutte med World of Warcraft. Både Magnus og jeg valgte å sette kroken på den virtuelle døra her i går. Men opp av asken reiser det seg et monster. En blogg! Vi fant ut at det kunne være morsomt å lage en "Livet uten WoW"-blogg, og dra den litt "over the top".
Så smil til verden, En WoW-avhoppers dagbok!
Så smil til verden, En WoW-avhoppers dagbok!
mandag 28. september 2009
Progressive Nation 2009
Med Opeth og Dream Theater på kveldens musikalske meny var forventningene skyhøye for en konsertopplevelse av de få, selv med to uinteressante band som oppvarming. Unexpect skapte nok liv til å holde meg innendørs, men under Bigelf benyttet jeg sjansen til å snike meg over på 7-Eleven.. Gjennomført 70-talls-image, men ikke noe særlig mer enn det. Etter Bigelf ble det faktisk plass ved rekkverket, takket være roterende folkemasser. Med prog-metallens giganter kun meter fra meg ble kvelden brått enda bedre enn forventet.
Opeth åpnet rolig med Windowpane. Ikke mitt førstevalg som åpningssang, men fremdeles en fantastisk låt. Frontmann Michael Åkerfeldt driver sin kjente "stand up" mellom låtene, og forteller en historie om en fan som syntes musikken var kjempebra, hadde det ikke vært for de tyngre partiene. (Og så klart ble det spurt etter Steven Wilson.. ) Enkelt, men det skaper en viss forbindelse med salen som få tar seg tid til, særlig i en slik setting, der fire band spiller samme kveld! Videre satte de det i høygir ut sin del av kvelden. Lotus Eater, Harlequin Forest, Hex Omega, Deliverance. Godlåtene kom som perler på en snor, og nakken ble sliten før det store trekkplasteret hadde fått spilt en note.
Da Dream Theater til slutt kom på scenen beviste de nok en gang at de er verdt all ventetid. Konserten åpnet med et tordenbrak som startskuddet for A Nightmare to Remember, en knallsterk låt som passer perfekt som showstarter. Desverre fulgte de opp med A Rite of Passage, singel-låt og svakeste spor fra Black Clouds & Silver Linings. Men, singelen er jo nærmest obligatorisk på en promo-turné, så det var ingen stor overraskelse. Etter Prophets of War kom kveldens store overaskelse: The Dance of Eternity! Underverket av en instrumental som riktignok er en headbangers rytmemareritt. Likevel var dette en av de sangene som fikk salen til å koke mest i løpet av kvelden. Etter en rolig One Last Time gikk det over til Solitary Shell. Sangen ble utvidet med en soloseksjon som etter min smak ikke passet inn overhode, og enegtlig ødela mye av sangen. De satte heldigvis et stort plaster på såret med In The Name of God! Som om nakken ikke var gåen fra før.. Etter den obligatoriske "We want more!" kom gutta på scenen og overasket alle med The Count of Tuscany, det 19 minutter lange mesterverket fra BC&SL. En perfekt avslutning på en fantastisk kveld, etter publikum å dømme:
Da blir det vel to år til neste gang?
Opeth åpnet rolig med Windowpane. Ikke mitt førstevalg som åpningssang, men fremdeles en fantastisk låt. Frontmann Michael Åkerfeldt driver sin kjente "stand up" mellom låtene, og forteller en historie om en fan som syntes musikken var kjempebra, hadde det ikke vært for de tyngre partiene. (Og så klart ble det spurt etter Steven Wilson.. ) Enkelt, men det skaper en viss forbindelse med salen som få tar seg tid til, særlig i en slik setting, der fire band spiller samme kveld! Videre satte de det i høygir ut sin del av kvelden. Lotus Eater, Harlequin Forest, Hex Omega, Deliverance. Godlåtene kom som perler på en snor, og nakken ble sliten før det store trekkplasteret hadde fått spilt en note.
Da Dream Theater til slutt kom på scenen beviste de nok en gang at de er verdt all ventetid. Konserten åpnet med et tordenbrak som startskuddet for A Nightmare to Remember, en knallsterk låt som passer perfekt som showstarter. Desverre fulgte de opp med A Rite of Passage, singel-låt og svakeste spor fra Black Clouds & Silver Linings. Men, singelen er jo nærmest obligatorisk på en promo-turné, så det var ingen stor overraskelse. Etter Prophets of War kom kveldens store overaskelse: The Dance of Eternity! Underverket av en instrumental som riktignok er en headbangers rytmemareritt. Likevel var dette en av de sangene som fikk salen til å koke mest i løpet av kvelden. Etter en rolig One Last Time gikk det over til Solitary Shell. Sangen ble utvidet med en soloseksjon som etter min smak ikke passet inn overhode, og enegtlig ødela mye av sangen. De satte heldigvis et stort plaster på såret med In The Name of God! Som om nakken ikke var gåen fra før.. Etter den obligatoriske "We want more!" kom gutta på scenen og overasket alle med The Count of Tuscany, det 19 minutter lange mesterverket fra BC&SL. En perfekt avslutning på en fantastisk kveld, etter publikum å dømme:
Da blir det vel to år til neste gang?
tirsdag 11. august 2009
Nytt kapittel
Da var jeg på plass i Halden. Flyttet ut hjemmefra, og begynner på høyere utdanning. Litt småskummelt, men for det meste spennende! Gleder meg til å komme i gang og få stabla et slags liv på beina her nede. Det ser bra ut så langt. Tak over hodet, forhåpentligvis fast strøm av penger fra statens studentredder, skole i sikte og mamma og pappa bare en telefon unna. Satser på at det blir bra!
søndag 19. juli 2009
Skrik
Det har vært en mildt sagt spesiell dag med både fantastiske og tragiske nyheter.. En liten mix av lykke og håpløshet.. Hjelper nok ikke med musikken, men det er jo litt deilig med sentimentale gitarlåter etter en emosjonell berg-og-dal-bane.
Jeg strekker liksom ikke til der jeg så veldig gjerne vil hjelpe. Man kan jo si at det ikke er mitt ansvar og det er jo ikke det heller, jeg vet det, men jeg kan liksom ikke sitte stille heller.. Klarer ikke det heller.
Så, fanget på sidelinja. Kan rope og skrike så mye jeg vil, men det er ikke opp til meg. Men så skriker jeg likevel da.
Nå som det er ute av systemet er det på tide å sove. God natt folkens.
Jeg strekker liksom ikke til der jeg så veldig gjerne vil hjelpe. Man kan jo si at det ikke er mitt ansvar og det er jo ikke det heller, jeg vet det, men jeg kan liksom ikke sitte stille heller.. Klarer ikke det heller.
Så, fanget på sidelinja. Kan rope og skrike så mye jeg vil, men det er ikke opp til meg. Men så skriker jeg likevel da.
Nå som det er ute av systemet er det på tide å sove. God natt folkens.
fredag 5. juni 2009
fredag 29. mai 2009
Til ære for Varg?
Våler i Solør har vært i nyhetene i dag på grunn av en kirkebrann. Selv om det kan være en tilfeldighet sier en liten del av meg at dette kanskje er gjort for å markere løslatelsen av Varg Vikernes, et ikon i Black-Metal og satanistmiljøet i Norge. Så klart kun spekulasjon, men kanskje en tanke? Hvem vet?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
